Det er merkelig at jeg er så rolig.
Burde jeg ikke prøve å finne måter å unngå denne situasjonen jeg langsomt får inn?
Burde jeg ikke rope om hjelp?
Burde jeg ikke føle brukt og ulykkelig?
Jeg vet ikke hvis det er god eller dårlig,men jeg opptrer som en maskin nå. Jeg gjør alt jeg trenger å gjøre:jeg spiser,sover,ler og gråter på rette steder. Noen ganger jeg føler som en liten øy i havet,separert fra resten av verden. Jeg ser på hva skjerer i denne verden,men ingen kjenner hva jeg har her på min øy. Hva betyr det?
Jeg er nok ikke glemt, jeg er absolutt sikker om det. Jeg har god tid med mine venner. Jeg venter på nyttår å komme. Men jeg føler som...noe er manglet.
Det er cirka en år siden min venn Polina ble glamorous. Nå hun har andre venner. Rosa,glanset og fashionable jentene. Jeg ikke liker dem. OK,det er hennes valg. Hun gjorde det. Men i går så jeg gjennom mine gamle notisblokker og fant min dagbok for året 2008. Og det var en melding inne i den. Jeg spurte Poli om råd om min "kjærlighet" i denne melding. Hun var så god hos meg! Hun skrev at han elsket meg. Og nå hun bare sier "hei" når hun ser meg!
Det er bare dagen nummer to. Jeg har fortsatt så mye tid til å tenke om problemene som jeg har...
